Hindringer og åpninger

På veien til økt tilstedeværelse vil vi møte noen utfordringer. Det er bare sånn det er. Buddhismen har mange lister og tankeverktøy rundt dette — her er to av de mest kjente, med pali-begrepene i parantes, og et forslag til hva som eventuelt kan være balanserende tiltak. Ikke se på dette som en stringent modell med gjensidig utelukkende begreper, men som overlappende forsøk på å beskrive hva som skaper utilfredshet og ufrihet, og hva det motsatte kan være.

 

De tre giftene

Den klassiske modellen for hvilke krefter de fleste sliter med. Kan “giftene” forvandles til “medisin”?

Tørst/higen (lobha eller tanha).

Klamring, avhengigheter og hvileløs søken fra det ene til det andre. I motsatt ende ligger fred og tilfredshet. “Jeg har nok – og jeg er takknemlig.” Raushet og gavmildhet.

Fiendtlighet/aggresjon (dosa)

Alt vi vil skyve vekk eller tilintetgjøre. Går det an å kultivere fred, aksept og vennlighet isteden? Til og med kjærlighet og medfølelse? Vi er alle i samme båt. Faktisk på et gigantisk romskip som seiler gjennom rommet, rundt sola, i nesten 110 000 km/t. Også kjent som jorda – vårt (hittil) eneste hjem. Som Dalai Lama minner om: alle mennesker er i slekt. Betyr det også at vi kan bære over med en slitsom kollega eller noen vi ikke kommer overens med i svigerfamilien?

Uvitenhet/feiloppfatninger/misforståelser (moha)

Går det an å anstrenge seg for å forstå litt mer? Observere, sette seg inn i andres situasjon? Og til og med vår egen historie og plass i verden? Kanskje også gjennom meditasjon bli klar over hvordan kropp og sinn henger sammen, og hvordan vi oppfatter og handler i verden?

 

De fem hindringene

Dette er fem praktiske utfordringer de fleste møter i meditasjonspraksisen. Enten en og en eller flere på en gang. Men kan disse hindringene også bli åpninger til større visdom og forståelse?

Sansebegjær (kamacchanda)

Dette er tanker og impulser som dreier seg om det vi ønsker å oppleve mer av. Kanskje vi  fantaserer om å oppleve noe vi bare har hørt om. Uansett trekker det oss vekk fra øyeblikket og  bereder kanskje grunnen for noe vi egentlig ikke vil ha. “Vær forsiktig med det du ønsker deg… du kan få det.” I motsatt ende ligger fred og tilfredshet. Være fornøyd med lite og oppøve evnen til å fryde seg over de enkle gledene i livet. Å drikke et glass vann når man er tørst — å se på småfuglene utenfor vinduet — å gå tur med en venn…

Motvilje (vyapada)

Tanker om alt det vi ikke vil ha. Det handler om å skyve ting vekk. Indre konflikter og kamper, ting vi absolutt ikke kan godta. Et balanserende tiltak er å “omfavne seg selv”. Ikke vær så hard mot deg selv, hvis du ser at du er overdrevent selvkritisk. Gi andre litt slakk hvis noen har såret deg. Ikke ta det så personlig… mediter på tilgivelse og kjærlighet. Dette betyr selvsagt ikke å si at ulovlige/skadelige handlinger er greit — men det handler om å bli mer objektiv og dempe flammene som raser i oss.

Trøtthet og sløvhet (thina-middha)

Når hodet faller mot brystet og sinnet er tåkete; når energien mangler og det eneste du vil er å flate ut og sove — eller forsvinne i en eller annen “hjernedød” aktivitet. Dette kan være snakk om et helt legitimt behov for hvile, men det kan også tyde på at du kanskje behøver å bringe litt mer energi inn i meditasjonen. Sett deg mer oppreist, åpne øynene, sett deg et konkret mål du vil oppnå, for eksempel følge pusten skikkelig nøye i de fem neste åndedragene. Bli mer interessert i det som foregår. Hjelper ingenting av det — reis deg opp, gå litt rundt, plask litt kaldt vann i ansiktet og prøv igjen.

Rastløshet og bekymringer (uddhacca-kukkucca)

Hvis trøtthet og sløvhet er den ene “grøfta”, så er dette den andre. Her er sinnet ute av stand til å falle til ro. Tankene raser uavbrutt, fortid og framtid analyseres og kommenteres. Sinnet søker utover – i tanker, i mulige “løsninger”, og løper ofte i sirkler. Det første man bør gjøre er å finne ut om det er noe man faktisk behøver å bekymre seg over og løse. Raser sinnet fordi man har glemt å betale en gjeld, for eksempel? Da vil dette kanskje løse seg hvis man gjør noe med problemet. Hvis  man ikke kan gjøre noe med det, må man på en eller annen måte forsone seg med det. Så på den ene siden handler dette om å leve et liv som skaper så få bekymringer som mulig. På den andre siden handler det om å øve på metoder som skaper ro. Og å våge å falle til ro.

Vingling/ubesluttsomhet (vicikiccha)

Dette handler om å ikke ta valg, ikke forplikte seg. Vite om mye, men ikke gå helt inn for å se og erfare selv. Klassisk sett handler det om å la være å “hoppe i det” når det gjelder å ha tillit til Buddha og læren. Da høster man heller ikke fruktene av instruksjonene og praksisfellesskapet. I en større sammenheng handler det kanskje om vår tendens til å samle masse informasjon, men ikke å gå i dybden av ting. Resultatet er at man i praksis står stille. Det er som en som står ved et veiskilt men ikke klarer å bestemme seg for hvilken retning hun skal gå i. Det motsatte er å gjøre en real innsats. Bruk et kart, finn tydelige instruksjoner, og følg dem. Ha tro på et mål, eller vær trygg på at veien leder deg dit du behøver å gå. Men du må gå på den veien, praktisere og gjøre noe, høste erfaringer. Det holder ikke bare å tenke på det.

 

For videre studier, anbefaler jeg dharmaseed.com.
Velg «Talks» og søk på “three poisons” eller “five hindrances”.

 

oslo grime