Hvilken verden lever du i?

Hvorfor mediterer vi? Hvorfor gjør vi såpass “kjedelige” øvelser som å sitte stille og gå langsomt?

Buddhas vei kan sies å ha to dimensjoner. Den ene er den sosiale, som dreier seg om rett handling, tale, yrke, og så videre. Den andre er det vi kan kalle den kontemplative, som dreier seg om stillhet og indre arbeid. Disse to henger sammen. Stille meditasjon er viktig fordi det gir oss mulighet til å se hva som foregår på en veldig detaljert og klar måte. Meditasjon gir en sjanse til å oppleve en kontrast til dagliglivet. I meditasjonsperioden er det deilig stille, uten noe ytre press. Du behøver ikke prestere eller produsere noe.

Men som mange har opplevd, er det ikke nok å lukke øynene for å oppleve fred og ro. Sinnet arbeider ufortrødent videre. Uten noe “anker” (i form av en meditasjonsmetode) kan det lett bare rase avgårde. Derfor er meditasjon sunt på to måter:

1) Det gir ro og avspenning som kort sagt er legende både for kropp og sinn. Er vi “i hodet” hele tiden, i konstant aktivitet, er det sykdomsfremkallende i lengden. Kropp og sinn trenger en balanse mellom avslapning og aktivitet, yin og yang.

2) Meditasjon gjør at vi kan se klarere, noe som kan gi innsikter i hvordan livet vårt fungerer. Dette kan igjen lede til positive endringer: “Hvorfor behøver jeg å gjøre X?” eller “Jeg må gjøre mer av Y!”. Vi blir mer bevisst hvilken vei vi ønsker å gå, hva vi dypest sett trenger.

Buddha beskrev nokså presist hvordan vi så fort ender opp i en mental modell av verden, tankekonstruksjoner som har mer eller mindre med virkeligheten å gjøre. Han kalte slik “mental utbrodering” for papañca. I ett tilfelle beskriver han prosessen slik: kontakt -> fornemmelse -> persepsjon -> tenkning -> papañca.

Fra et enkelt møte mellom sanseorgan og ytre objekt reiser det seg altså lynkjapt et komplekst byggverk av reaksjoner og “fortellinger” om hva situasjonen dreier seg om og min plass i den. Et eksempel: Karsten hører en lyd bak seg, straks “vet” han at det er en bil, og at han bør flytte seg til siden. Så langt alt vel. Men så ser han at det er naboens sønn, som han “vet” alltid kjører for fort, som spiller høy musikk til tross for klager, og som i tillegg kjører en ny Mercedes. Hvor får han pengene fra? Og hvorfor bor han fortsatt hjemme når han er 23 år? Karsten kjenner han blir mer og mer irritert jo mer han tenker på det. Og det er poenget her: hvordan følelser og tanker trigger hverandre i en feedback-loop som raskt tar oss bort fra selve sansingen. Vi har lett for å krysse grensen fra observasjoner til antakelser.

Selvfølgelig kan antakelser være korrekte. Men det vet vi ikke før vi har sjekket dem ut. I følge Buddha er papañca en av hovedårsakene til konflikt her i verden.

Oppmerksomhetstrening gjør at vi kan “pakke ut” opplevelsen vår. Vi merker hva som er sansekontakt (hører lyd, ser noe…), ser at vi kjenner det igjen, vet hva det er…, kjenner hva som er følelsesresponsen vår, kjenner om vi har motvilje eller higen etter det… En slik større klarhet gir oss kort sagt større valgmuligheter. Vi kan spørre oss selv “er du sikker på dette?”. Vi kan gjøre noe med situasjonen, eller la være.

Utenfor den formelle meditasjonsperioden må vi ta stilling til situasjoner, ta valg. Men i selve den meditative sittingen eller gåingen har vi tid til å la ting være, vi kan “fordøye” det vi opplever, behøver ikke hoppe til konklusjoner. Det gjør at vi kan se våre egne tendenser klarere, og en sjanse til å droppe byrdene vi bærer på. Vi behøver ikke fortape oss i fortid eller framtid, og kan til og med se at disse mentale fabrikasjonene har liten substans.

Meditasjon kan hjelpe oss å finne en vei som ikke leder inn i unødig konflikt eller uproduktive sidespor.

 

Disse tankene er delvis basert på en gammel buddhistisk tekst kalt «Honningkaken» (se norsk oversettelse eller engelsk oversettelse). Lytt gjerne til disse to foredragene om teksten holdt av meditasjonslæreren Guy Armstrong: del 1 og del 2.

(Innlegget er tidligere publisert på Buddhadhamma-bloggen 13. april 2013)

blue

Emneord: