Kan mindfulness redde verden?

Filosof Ole Jacob Madsen ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, roper varsko om mindfulness-bølgen. Kort oppsummert stiller han spørsmål om mindfulness formidles her i vesten kun som en måte å gjøre enkeltmennesket mer (selv)tilfreds på – slik at hver og en kan tilpasse seg en stresset og kaotisk verden som man uansett ikke kan gjøre noe med. Men hva da med presserende, kollektive utfordringer som klimaproblemer og urettferdig fordeling? Bidrar mindfulness faktisk til å sløve det politiske og sosiale engasjementet, fordi det bare blir nok en “meg-meg-meg”-greie?

En kan jo lure på hvorfor Madsen avkrever at nettopp de som praktiserer mindfulness skal redde verden. Svaret er kanskje at han mener mindfulness blir framstilt som en “kur mot alt” – og da stiger jo forventningene. I et intervju på Dagsnytt 18 (det starter ved 37:14) presiserer han faktisk at han ikke er kritisk mot buddhismen eller mindfulness i seg selv, men hvordan den importeres til den vestlige selvhjelpskulturen. Det han stiller spørsmål ved er om man får med seg noen uønskede trosforestillinger på kjøpet – som f.eks. en slags passiv fatalisme eller skjebnetro. Men har Madsen laget en stråmann?

Mindfulness som motgift

Etter min mening kan mindfulness fungere som motgift både til en hodeløs forbrukerkultur og til destruktive politiske bevegelser. Det vi kanskje nettopp trenger her i vesten er en aksept og forståelse for viktigheten av indre arbeid, meditasjon og kontemplasjon. I den buddhistiske tradisjonen ligger en forståelse av at visdom kommer innenfra, og at hver og en må gå “en vei” for at utvikling skal skje.

Slik jeg ser det er forbrukersamfunnet en av de største miljøtruslene vi har. Jaget etter materielle verdier er samtidig med på å gi grobunn for misunnelse, fiendskap og sosial uro. Til og med Buddha sa faktisk en gang at store forskjeller på fattig og rik var en medvirkende årsak til kriminalitet. To av kjerne-idéene i destruktiv materialisme er jo 1) tanken om at “du er isolert og alene” (ref. Margaret Thatcher’s berømte sitat “There is no such thing as society”) og 2) “du bør alltid være misfornøyd med det du har” (ta en titt på nærmeste reklame).

Mindfulness gir praktisk hjelp til å motstå begge disse uhensiktsmessige forestillingene. For det første er det jo slik at mindfulness er forankret i en forståelse av hvordan vi påvirker andre (les: etikk og moral). Mine handlinger påvirker deg, og motsatt. Vi er en del av et nett av relasjoner, både menneskelige og miljømessige. Mindfulness-praksis handler ikke bare om å se innover, det handler også om hvilke relasjoner vi har og hvordan vi lever i verden. Med andre ord: selv om mindfulness forhåpentligvis bidrar til å skape modne og selvstendige individer, så er premisset at man “aldri er alene”. Som Dalai Lama sier: “Menneskeheten er en stor familie”.

For det andre kan mindfulness rett og slett føre til at man blir mer fornøyd med det man har (både mentalt og materielt). Gjennom å se klart at sinnets tendens er å stadig hige etter det man ikke har, kan man finne fred her og nå. Tilfredshet er innen rekkevidde. At verden ikke behøver å etterkomme alle våre ønsker og krav, er faktisk befriende. Du kan kalle det en positiv forsakelse.

Mindfulness (i kombinasjon med stillhet, refleksjon og gode handlinger) kan kort sagt fungere som en renselse, en motgift mot destruktive krefter både i oss selv og i kulturen rundt oss.

Vær frimodig

Kristne har et fint uttrykk: “vær frimodige!”. Det bør også buddhister eller mindfulness-utøvere være. Har du en overbevisning – bygd på egen erfaring eller refleksjon – så si det du mener så andre hører det. Det er ingenting ved mindfulness som tilsier at man ikke skal ytre seg, delta i en aksjon, en bevegelse eller et politisk parti (hvis det er dette Madsen mener mangler for å kalle seg “samfunnsengasjert” – jeg mener at det også finnes et mylder av andre måter å være engasjert på). Men som historien stadig gir grelle eksempler på, kan organisasjoner av enhver art fort skjemmes av maktkamper, gruppepress, inkompetent ledelse, fryktkultur og uheldige avgjørelser som man ikke forandrer på. Man begynner med høye idealer og kan falle så fryktelig dypt. Eller, for å blande metaforer: man møter veggen og blir utbrent.

Det er mitt håp at om flere praktiserer mindfulness blir det kanskje lettere å si fra om uhensiktsmessige utviklinger i det miljøet man er en del av. Jeg tror det vi trenger er bevegelser eller grupper hvor medlemmene virkelig er i kontakt med seg selv på et dypt nivå. Da kan engasjementet bygge på noe annet enn gruppepress, dårlig samvittighet eller tilfeldige impulser. Da får kanskje manipulasjon og hersketeknikker mindre grobunn, og man får en sunn kilde til “påfyll”: hver og en lærer å ta vare på seg selv. Og kanskje vi da ikke trenger så rigide organisasjoner heller – vi kan tørre å ha mer tillit til enkeltmennesket. Hvis flere gjennom mindfulness kommer i kontakt med seg selv på en dyp måte – og ser at de har makt til å gjøre egne valg for å gå i en positiv retning – vil dette være mye mer effektivt enn ytre påbud. “Sivilisasjonen temmer folk på utsiden, men meditasjon gjør dem myke fra innsiden, tvers igjennom” (fra boka “Mindfulness in Plain English” av munken Henepola Gunaratana).

Thich Nhat Hanh observerte på 60-tallet at fredsbevegelsen i USA var “full av sinne”. Han mente at hvis en fredsbevegelse skulle være troverdig, så måtte de faktisk lære seg å “være fred”! Han har et poeng. Selv buddhister ønsker å oppnå noe – men veien dit må ikke stå i motsetning til målet. (Ta ellers en titt på Buddhist Peace Fellowship for et eksempel på samfunnsengasjert buddhisme.)

Valg i verdens rikeste land

I tillegg til de små og store valg vi gjør hver dag, er vi så heldige som bor i et demokrati (og attpåtil i verdens rikeste land). Ettersom det ikke finnes noe buddhistisk folkeparti ennå, tror jeg min stemme ved Stortingsvalget i år vil gå til Miljøpartiet de Grønne. De tar klimautfordringene på alvor og tenker langsiktig (noe som ellers ikke kan sies å være et vanlig kjennetegn ved politikere). Jeg mener at Stortinget trenger slike alternative stemmer, selv om de i beste fall bare får inn én representant!

Jeg håper hver og en av oss som praktiserer mindfulness tenker gjennom hvilken retning vi ønsker at samfunnet skal gå i, og gir en bevisst stemme ved valget. Og om du kommer fram til at ingen av partiene samsvarer med dine verdier – prøv å påvirke dem, eller lag ditt eget parti!

For det er vel egentlig slik som buddhistlærer og tidligere radioreporter Wes Nisker sier:
“If you don’t like the news… go out and make some of your own!”

tentative